Vi vet ikke hvordan morgendagens industri ser ut. Ingen gjør det. Den som forteller deg nøyaktig hvordan et vannverk eller et smelteverk skal drives om femten år, prøver å selge deg noe. Vi sier det heller rett ut: vi vet ikke.
Men noe vet vi.
Noen er våkne akkurat nå
Akkurat nå, mens du leser dette, er noen på vakt. I et kontrollrom over et renseanlegg, i en transformatorstasjon i utkanten av en by, i en ovnshall som ikke har vært kald på førti år. De følger med på tall så du slipper å tenke på dem: så vannet er rent når du skrur på kranen, så lyset kommer når du trykker på bryteren. Du kommer aldri til å møte dem. Dagen din avhenger av dem likevel.
Rundt 3 000 menneskerdriver Norges vann- og avløpsanlegg, og bransjen trenger rundt 130 nye hvert år dette tiåret bare for å holde tritt (Norsk Vann, rapport 258, 2020)
Det som forsvinner når de går
Hvert år går noen av dem av med pensjon. Med dem forsvinner noe intet system har: hva 31TT0231.PV egentlig måler, hvilken pumpe som har nykker, hvilken måling som har løyet siden forrige storm, hvorfor nattskiftet alltid sjekker den ene ventilen. Det ble aldri skrevet ned, fordi det alltid var noen som visste. Så en dag er det ingen.
Dette er det stille problemet under hvert løfte om kunstig intelligens i industrien. En AI kan ikke hjelpe et anlegg den ikke forstår, og forståelsen går ut døra, én pensjonering om gangen.
Det vi vet om morgendagen
AI blir en del av den. Ikke fordi noen planla det, men fordi den allerede ligger i hvert verktøy folkene på vakt bruker. Data blir viktigere for hvert år, fordi anleggene skal gjøre mer med færre folk, bruke mindre energi, og bevise det.
Vi tror ikke AI skal erstatte den som er på vakt. Vi tror den skal gjøre noe mer beskjedent og mer nyttig: holde det anlegget vet, inne i anlegget, så den neste begynner der den forrige slapp. Sjekket mot fysikken, ærlig om det den ikke vet, og aldri borti styringen uten at noen har sagt ja.
Hvem det er for
Morgendagens industri skal drives av folk som går på skolen i dag, på anlegg som allerede går. Vi kan ikke vite hva de trenger. Vi kan sørge for at når de kommer, kan anlegget forklare seg for dem, på deres eget språk, med hvert tall sporbart til der det kom fra.
Det er alt vi bygger. Ikke framtiden. En bro til den, for dem som holder lyset på.