I februar 2026 publiserte Norsk Vann rapport 300, skrevet av Sweco med en styringsgruppe fra kommunene: Veien til økt digital modenhet i kommunal VA-virksomhet. Den tilpasser Digitaliseringsdirektoratets metode «Orden i eget hus» til vann og avløp i sju steg: planlegge, prioritere, kartlegge, vurdere tilgangsnivå, beskrive, tilgjengeliggjøre og styre og forvalte. For hvert steg beskriver den modenhetsnivåer fra 0 til 4, og den har et Excel-verktøy for å vurdere egen modenhet.
Hva steg 3 og 5 ber om
Steg 3, kartlegge, ber om en fullstendig oversikt over hvilke datasett VA-virksomheten har, hvor de befinner seg og hvordan de brukes. Steg 5, beskrive, ber om tydelige beskrivelser (metadata), slik at andre faktisk kan forstå og bruke dataene. Rapporten sier rett ut hvorfor: uten en god beskrivelse blir datasettene sårbare for personavhengighet og vanskelige å gjenbruke, både for kollegaer, etterfølgere og eksterne aktører. Det laveste nivået for steget beskriver det slik: «Kunnskapen om innhold, enheter og tolkning ligger hovedsakelig i hodet på enkeltpersoner … mye av forståelsen forsvinner dersom nøkkelpersoner slutter.»
Der det biter i driftskontrollanlegget
Et vannverks driftskontrollanlegg har tusenvis av målinger med navn som 31TT0231.PV. Hva hver av dem måler, i hvilken enhet og på hvilken maskin, står ofte i en tegning ingen har oppdatert, eller er kjent bare for dem som satte det opp. Det er datasettet der kartlegging og beskrivelse er vanskeligst, og der prisen for å la det være kommer når noen går av med pensjon.
Hva som kan gjøres fra eksportene alene
Auge leser eksportene driftskontrollanlegget allerede lager, på en maskin innenfor gjerdet, og skriver kartleggingsrapporten: hver tagg med størrelse, enhet og maskin og grunnlaget for hver; taggene den ikke kunne plassere, hver med grunnen, som noen på stedet kan svare på; og målingene der dataene gikk galt denne uken. Det er en beskrivelse av driftsdataene, og en liste over det som fortsatt trenger en person. Hvor ofte den har rett, og hvor den ikke har det, er målt og publisert.
To ting til følger med. Tagglisten som regneark, én rad per tagg, til Excel-malen rapporten foreslår at kommunen starter beskrivelsene i. Og overløpsmålingene sjekket år for år, lest på nytt i full oppløsning: hvor mye av hvert år som finnes, de lengste hullene med dato, hvor en måling har frosset, og for et av/på-signal hvor mange ganger overløpet startet. Fakta fra filene, før et år rapporteres; ingen mengde beregnes, og ingenting sies om en rapport oppfyller et krav.
Et krav til neste anbud på driftskontroll
Rapporten sier også at gode beskrivelser kan settes som krav til leveranser fra systemleverandører. Et forslag til tekst, som dere kan tilpasse: Ved overtakelse, og etter hver senere endring, leverer leverandøren tagglisten som regneark, med for hver tagg navn, hva den måler, enhet, måleområde, hvilken maskin eller hvilket anlegg den hører til, og om verdien er målt, beregnet eller et settpunkt. Listen er oppdragsgivers eiendom. En sjekk av eksportene som bare leser, før og etter en oppgradering, viser da hva som er omdøpt, borte eller nytt.
Hva den ikke dekker
Bare dataene i eksportene. Ikke ledningsnett eller utstyrsregister, ikke kundedata, og ikke de fem andre stegene, som er virksomhetens eget arbeid: å bestemme hva som er viktig, hvem som skal se hva, og hvordan oversikten holdes oppdatert. En rapport løfter ikke modenheten alene; den gir dem som gjør det arbeidet, et sted å starte som ikke er et tomt regneark.
Vannverk som produserer minst 2 000 m³ i døgnet, må også kjenne systemene sine etter digitalsikkerhetsloven (Mattilsynet). Kartleggingsrapporten er et grunnlag for den oversikten. Den gjør ingen i stand til å oppfylle kravene alene; pliktene er vannverkets.